En musikkanmeldelse

Rockefeller er en prestisjefylt musikkarena i Oslo. Det ligger i gamle og nedlagt Torggata Bad, og sist vi var der boltret vi oss i vannet, hoppet fra tremeter'n og tok bussen hjem med vått hår.

Nå er vannet vekk, vellgene er malt svarte, bare søylene og takvinduene minner om stedet vi lærte å svømme. Men kanskje det frmdeles er mulig å gå derfra med vått hår?

Stolte pappa Per var der, og halve slekta, og alle vennene. Godt over to hundre mennesker som ventet på Caroline Ingeborg Asplin (CIA). Og så sto hun der på scenen, sammen med sju musikere, inklusive Aage Kvalbein på cello, og to sangere. Og hun tilegnet konserten til Stefanie, hun som forsvant, hun som var "Too Good for This World".

En tur i skogen?

Det første vi tenkte var, Gud bedre for en trøkk i stemmen, og så mye pust, og så inn i granskauen høyt hun kan gå, og så sikker. Hun bommet ikke på en tone, og hun har fryktelig mange toner. Men trenger hun se ut som hun kommer rett fra en tur i skogen? Caroline er ikke liten og søt, med langt rødt hår og pen kjole lenger. Hun er stor og pen, med kort, rødt hår og dongeri.

Caroline Asplin synger en slags bossa-jazz-rock, på engelsk. Men ingen slår igjennom på engelsk i Norge nå lenger. Iallfall ikke på et utydelig engelsk som vi ikke forstår, når vi har et utmerket norsk som nesten alle her i landet forstår, og som man kan si ting minst like tydelig på.

Men Caroline lagde plata i USA, og den handler mest om USA, og om Stefanie. Problemet er at den tragiske historien om de to ungjentene ikke beveger oss, vi blir ikke engasjert i hennes leting.

Sangen og musikken preges av et slags mesterskap i å lage god musikk. Hun demonstrerer sine kunnskaper, trekker det ut så langt hun kan. Det virker som det er om å gjøre å synge flest toner, ot høye toner, slik at alle skal si, "så flink hun er".