JEG MÅTTE LETE ETTER MORDEREN, forts.

Caroline, som på rekordtid skaffet seg samtlige politirapporter og FBI-dokumenter i saken. Man arbeidet ut i fra flere teorier: Kidnappet og brukt i pornoindustrien. Kidnappet og drept av en voldsmann. eller oppslukt av en religiøs sekt.

For Caroline ble det opprivende og makabre måneder. Dag og natt leter hun etter venninnen. Hun snakker med dem som sist så henne i live. Hun dukket ned i den ekstreme "Moon-sekten". Hun oppsøker sjuskete bordeller og infiltrerte kriminelle miljøer. Det går så langt at hun på synske menneskers anvisninger, graver etter venninnens døde kropp i fremmede menneskerts hager om natten.

• Jeg gråt mye, sier Caroline og blar ettertenksomt i et album.

Opp fra flere forografier lyser Stefanies mørke øyne. Men det er også andre bilder. Av Caroline Asplin, utstyrt med pistol og hakke på uendelige ørkensletter. Mye pekte mot en lastebilsjåfør som hadde krysset Nevada i samme tidsrom som Stefanie beviselig hadde haiket strekningen.

• Letingen gjorde meg kan hende litt gal, sier Caroline. - Etter flere trusler fra gangstermiljøer, møtte jeg en synsk dame som advarte på det sterkeste: "Caroline, nå sitter du dypt i det. Stefanie er død. Innstill letingen, hvis ikke, kommer du også til å forsvinne!" Jeg visste det selv. At jeg måtte slutte for ikke å ende som henne.

Ved en elvebredd i Nevada satte Caroline seg ned med bena i kors. Det var på tide å ta farvel med Stefanie. Caroline leste høyt en avskjedshilsen. Av sine lungers fulle kraft ropte hun venninnens navn. Stefanies nærvær var intenst.

• Når man leter etter noe, tror man ofte man går mot et fast mål, sier Caroline stille. I stedet finner man andre, men like betydningsfulle ting. Jeg ble kjent med Stefanies venner, mennesker som kjempet for de samme verdier som henne. Nei, jeg oppsporet aldri Stefanie, men jeg fant min vei.

Helbredet i USA
Caroline fant også en hjernespesialist som gjorde henne frisk. Sjokkopplevelsen under ulykken hadde sendt hjernebølgene i galt mønster, en lidenlse som enkelt lar seg behandle ved en metode kalt "Neuro-feedback". En time i uken satt Caroline med elektroder festet til hodebunnen. Og hver gang hjernebølgene gikk i "friske" baner, blinket en lampe.

• Jeg er lei meg for at Stefanie aldri fikk høre platen min, sier Caroline, som etter tre års musikkstudier i Los Angeles, er utdannet sangpedagog, komponist og arrangør. I 1989 fikk hun æresprisen som universitetets beste sanger.

• Ett sted inni meg vet jeg med sikkerhet at Stefanie ikke finnes mer, fortsetter hun. - Men jeg dagdrømmer stadig om å møte henne igjen. Stefanie vil alltid være i tankene mine.