- Min barndom var preget av lange reiser og scenelivet - noe rastløst. I tenårene hadde jeg ofte følelsen av ensomhet og kulde, siden jeg var et slags enebarn med tre eldre søsken.
Oppvekstmiljøet var mannsdominert, og Caroline hadde sterke personligheter rundt seg.
- Inntil jeg var 18 var jeg aktiv, snill og flink. Flink på skolen og i idrett, en kristen, opptatt av å gjøre gode gjerninger. Egentlig følte jeg ikke alltid det helt store personlige engasjementet. Men jeg var med de andre, mest med far, i "Putti Plutti Pott", i "Kardemomme by", i "Jeg fant, jeg fant", og på turnéer i USA.
Men så kom smellen. Stjernesmellen. Caroline fikk en unnskyldning til å "fødes på ny". Til å bli en helt annen. Til ikke å skrive et nytt kapittel, men en ny bok. Om seg sjøl.
- Da kom det endelig ut. Jeg skreik det ut, alt som var inni meg, rett fra leveren, på papir, i musikken eller rett i veggen. Og da sa de, "jøss, her er det en som kan noe!"
Hun fikk seg et knippe nye venner, radikale venner som hun kaller dem, hun traff feminister og kvinnesakskvinner. Folk hun aldri hadde møtt før.
- Jeg prøvde å finne ærlige folk som viste følelser og som hadde følelser, hvor det var lov å ha følelser.
Stefanie Stroh
Men før dette skjedde det noe rart. Caroline Asplin var på turné i San Francisco sammen med sin far, hun var 16 år gammel, og hun ble kjent med Stefanie Stroh, datteren til de hun bodde hos.
- Det var som å få en tvillingsjel, som om vi skulle ha kjent hverandre i 1000 år. Jeg ville bli der borte i California, sammen med Stefanie, men jeg kunne ikke, jeg måtte tilbake, sammen med far.
De to ungjentene fikk tre dager sammen, men de glemte aldri hverandre. Tre år senere kom Caroline tilbake til Stefanie, igjen sammen med sin far.
- Vi fikk enda mer kontakt, til og med papa ble fascinert av Stefanie.
Men Caroline måtte tilbake til Norge igjen. Og så begynte hun å drømme. Stefanie, tvillingsjelen hennes, ville reise jorda rundt. Og Caroline prøvde å hindre henne, hun "visste" at noe galt ville skje.