BARNDOM
Det er ikke alt Caroline ønsker å snakke om. Blikket blir vaktsomt når jeg spør om det private; om barndom, familieliv, kjærlighet. Så jeg spør om det er viktig for henne å sette grenser.
- Viktig, ja. Men også vanskelig. Fordi skillet mellom meg og det imaget jeg har som artist er så uklart. Jeg utleverer så mye av meg selv på scenen og føler at det er riktig. Samtidig er det litt skremmende også, å være så åpen. Dessuten er jeg vokst opp med en holdning om at noe må du beholde for deg selv. Publikum har krav på å bli underholdt, men privatlivet er ditt eget, sier Caroline.
Hun vet mer enn de fleste om hvordan det er - på godt og vondt - å leve i rampelyset. Faren, Per Asplin, var superkjendis i Norge før ordet var oppfunnet; allemannseie gjennom et fjernsyn som fortsatt hadde nyhetens interesse, jazzsanger, skuespiller, entertainer.
Caroline ble født i 1966. Hun var familiens attpåklatt, et rødhåret sjarmtroll med snilt skøyerfjes. Hun elsket å opptre og fikk allerede som treåring en stor rolle i barneforestillingen Putti Plutti Pott. I nesten 20 år spilte Caroline Asplin i Putti Plutti Pott og de to andre barneforestillingene faren satte opp.
- Hva har bakgrunnen som barneartist betydd for deg?
- Jeg har jo lært enormt mye. Jeg har 27 års erfaring som artist. Når skolen var ferdig, gikk vi i gang med prøver og jobb. Jeg føler at det har gitt meg en utholdenhet og viljestyrke som ikke alle artister har. Samtidig ble det vel et litt spesielt liv. Jeg følte at jeg var sterk, men ble også ganske ensom og tidlig voksen. Så jeg vil si at det har vært 50% positivt og 50% negativt.
TIL USA
- Så reiste du til USA og ble artist på egenhånd?
- Etter videregående dro jeg til USA, og vi hadde mange venner der, sier Caroline.
Etter en konsert i San Francisco møtte hun Stefanie, venninnen som senere ble sporløst borte og som låten "Missing" er tilegnet.
- Jeg ble kjent med henne gjennom en familie jeg bodde hos. Vi møttes bare helt kort, men fikk umiddelbart en utrolig fin kontakt. Tre å senere traff jeg henne igjen. Kontakten var enda bedre. Det var som om vi hadde kjent hverandre i et tidligere liv. Jeg visste hva hun tenkte før hun sa det. Når vi fortalte hverandre hva vi hadde drømt om natten, viste det seg at vi hadde drømt det samme. Senere, da jeg kom tilbake til Norge, bråvåknet jeg en natt. Jeg hadde hatt mareritt om Stefanie. I drømmen hadde hun lagt avgårde på en lang reise til Thailand, India og Nevadaørkenen. Plutselig - midt i ørkenen - forsvant hun. I det samme dukket det opp et trafikkskilt der det sto MISSING med store bokstaver. Jeg er ofte sanndrømt. Så jeg ble nokså engstelig. Spratt opp av sengen og ringte til henne. Jo da, det viste seg at hun skulle på en reise til Asia. Men ikke vær redd, sa hun, jeg skal nok passe på meg selv.