CAROLINE ASPLIN: COMPASSION

På tampen av fjoråret fikk vi presentert en artist vi husker som "barnestjerne", i opptreden sammne med faren, "Putti Plutti Pott" og barne-TV flimra gjennom tankene.

Stroøyd leste vi om jenta som reiste til USA for å spore opp en forsvunnet venninne, og bedreiv nærgående etterforskning, inntil det gikk som det måtte gå; FBI fikk stopp adet. Hn måtte gi opp leitinga, og tok fatt på musikkutdanning i Los Angeles. Nyskjerrigheta var derigjennom skapt, og jeg fikk nylig høre hennes debut på CD, "Compassion". På coveret leser vi at CD'en er tilegna Stefanie som forsvant for fem år siden, og ved å høre gjennom den, får vi et innblikk i forholdet dem imellom. Caroline Asplin har skrevet, arrangert og produsert heile plata.

Ved første gjennomlytting hører jeg musikk med mye bra i seg; flott stemme og bruk av den. Hun har med seg dyktige musikere, bruker arrangementer med elementer fra jazz, pop og lett rock, og uttrykket høres spennende og samtidig litt "polert" ut. Tekstene handler om nærhet, savn, å ikke ville være en del av "normalen", og samtidig det problematiske i å komme dit vi ønsker å være når vi ikke vil være en del av det etablerte. Men for å gå mer systematisk til verks i mom omtale av denne CD'en, vil jeg ta for meg tekster, musikk og arrangementer samt det som for meg blir værende igjen som et helhetsinntrykk.

Innlevelse
Hun starter med tittellåta "Compassion" som låter friskt og som tekstmessig forteller oss om en sterk tilknytning mellom tekstforfatter og Stefanie. Det er her symbolisert ved at når Stefanie forteller Caroline om sitt liv, virker det så sterkt på Caroline at hun nærmest selv opplever det hun hører.

When you tell me 'bout your life
And what they did to you before
I just feel so much compassion
I can't take anymore

'Cause I care so much about you
And feel what you are going through
Your eyes are so open
And the sky is so blue